Tidenes sommerferie skulle dette bli!
Planlegge ferier har vi aldri vært gode på, men i år. I år skulle det planlegges. Vi gikk tilogmed til innkjøp av ei lita søt campingvogn, til å dra. En Bürstener Averso 410 ts. En snerten liten sak.
Praktisk til tusen, ikke med den beste skapplassen for de lange feriene. Men med en Grandis, har en jo plass til større ting i bagasjen. Poenget var at vi skulle koooose oss.
Jeg jobbet ganske mye før ferien, men siste uka eller så, begynte jeg å hoste. Uff, forkjøla nå til ferien, dumt! Jobbet siden Januar, uten et host....hmm.
Men DET skulle ikke hindre oss. VI vill til Storslett, besøke barnebarna og unger der oppe. Gledet oss som unger!
Stor var gleden da vogna endelig stod på gårdsplassen...
Men, den var ikke i orden, så den ble kjørt ned til rep. dagen etter. Og fiksa, trodde vi.
Joda, det vi fant da ble fiksa, men så oppstod det en feil til. Senga ville ikke henge oppe. Servicevennlige som de er på Oslo Caravan, kom de opp og reparerte vogna. NÅ, kunne vi pakke inn og dra.
Da vi var vel igang, skulle innom Engerdal og hjelpe noen venner med et tak på ei hytte før vi dro videre, var planen. Begynte bilen å fjuske.. Den har jo dratt den store Cabbyen uten trøbbel, og nå dro den ikke denne lille loppa?
Da hadde vi tre valg, hjem, eller videre, for i Engerdal var vi sikker på at ingen kunne hjelpe oss med bilen. Så vi valgte videre, og i stedet for å få hjulpet til med hytta til vennene våre, dro vi innom Drevsjø og tømte så mye vi kunne over i den andre vogna.
Vi kjørte over Brekken, et nydelig fjellområde over mot Stjørdal. Bilen fjuska og gikk..
Nede på Stjørdal, rulla vi inn på en bensinstasjon/verksted og ringte NAF..
De kunne ikke gjøre annet enn å taue oss til nærmeste verksted... hm, vi stod jo utenfor et. Da måtte vi bare stå der til mandag. ..
Da fant vi oss en rasteplass, og sov på den natta, for midt i sentrum vakke noe sted og sove. Tryggere med flere som sover samla da. Ihvertfall kl. 3,00 om natta..
Igjen hadde vi igjen tre valg, hjem, videre til Steinkjer, der det var merkeverksted, eller videre nordover.
I mens ble hosten min enda verre, men med noen hostedrops, roa det seg noe.
Det ble Steinkjer, men som NAF sa, ingen oppe før mandag.
Noen få mil igjen til Namsos.. Namsos Camping, om vi evt skulle måtte ha hjelp på plassen virket fornuftig. Dessuten har vi jo familien der, så vi slapp å sitta utenfor et verksted å mimre.. Kunne besøke noen mens vi var der også. Så vi snudde på flisa og dro dit, først, istedet for på vei hjem som var den oprinnelige planen.
Da vi kom dit, slokka feilmeldinga på bilen??? Da trodde vi jo det var vogna det var noe galt med igjen, men fikk slektninger med utstyr til å sjekke div. på bilen for sikkerhetsskyld. Men forble like kloke. Overføringene på bilen var i orden. Men turboen spøkte det visst litt for. Og Turboer måles på feilmeldinger med PCer i dag..Og det er det bare verkstedene som har.
Se det, da ble det nytt snakk om verksted. Men bilen gikk nesten som før den nå, og vi fikk beskjed om at siden lampa hadde slokka, var det bare å kjøre videre..
Noe vi også gjorde, ENDELIG på vei opp mot nord!!!
Det gikk bra et stykke, og så på'n igjen..
Innom flere steder på vei oppover, ingen hadde pc hjelp før om ihvertfall 14 dager.
Samma hva vi prøvde..
Men vi hadde DET været, og noe flotte dager de dagene vi kjørte oppover, så vi kosa oss litt da. Gutta kosa seg også til tross for mye tid i bilen, det er det jo nødt til å bli, 200 mil er noen meter liksom.
Ferjeturen fra Bogostad til Skarberget var herlig!! Endelig sol og sommer!!
 |
| Bogostd/Skarberget |
Så gikk det en dag til med camping på en liten plass noen mil sør for Narvik.. før vi kjørte videre.
 |
| En nydelig rasteplass etter Nordkjosbotten et sted.. |
 |
| Nydelige blomster i veikanten |
ENDELIG FREMME!!!
Vann er godt i varmen, hun stal vannflaska mi,
så hun fikk ny :)
Linnea hadde lært å sykle...og syklet hele tiden.
Endelig fremme!! ÅÅÅ, Linnea var blitt såå stor, og så flink til å prate. Deilig å se alle igjen.. rart med det når de bor på øverste kant av landet...
 |
| Nydelig eller.. "sukk"... |
 |
| Charlotte og Linnea venter på vann i sprederen, men Lisa er jo bare såå treg da. Samtidig som Linnea lurer på hva i all verden det betyr.. |
 |
| 6 sånne firkløvere var det i plenen hos Lisa og Trond Ove, det var riktignok Charlotte som fant dem, men det MÅTTE jo bety lykke.. |
Og jeg følte meg fortsatt uggen, sånn småinfluensa liksom.. Men satt meg i solvarmen og gav f...
Etter ca. 14 dager på samme måten , og med feber i 39,5 som ikke ville gi seg, til tross for besøk hos medisinmannen der oppe. Som gav meg antibiotika, som ikke virka, ble jeg jo heller ikke noe bedre, men verre..
Da følte jeg at jeg ville hjem, MÅTTE hjem, for her var det noe som ikke stemte.. 14 dager før tiden.. Ikke mye selskap i denna bestemora nei, godt det var litt liv i han Monnebesse da..Veien hjem, ble omtrent som veien opp med bilen, men senga i vogna datt ned, så den ble ubrukelig. Fikk hjelp av vilt fremmede folk på veien, som kjørte bak oss og så vi hadde trøbbel..
Takk, mange takk til den sjelen. Skrev opp bilnummeret hans, skulle sende han en takk.. men hvor skrev jeg det i tåka??
Da gikk bilen omtrent til Steinkjer igjen..
På nytt NAF, men da kuttet displayet ut, så vi visste ikke om det var diesel, eller turbo'n denne gangen. Og torde bare ikke kjøre lenger.. Han taua oss til Mitsubishi på Steinkjer, inn i bakgården der, fant ei kontakt
til vogna, parkerte oss der. Hvor vi overnatta.
Kastet oss over verksteds mesteren da han dukka opp, og fikk overtalt han til å feilsøke bilen.
Det var en liten dritt av en del på turboen, til den nette sum av 275.- som hadde laget trøbbel.. Erre mulig!!!
Reparterte den da vi kom hjem..
Innom Drevsjø på veien hjem, for å hente det vi hadde lagt igjen der...hjelpe meg, aldri har veien hjem derfra vært så til de grader lang...
HJEMME!
HJEMME!
Opp med utgangsdøra, inn på sofaen.. og... jeg hang ikke særlig mye med mer.
Arvid, vaska og tømte vogna, lufta bikkjer og gjorde alt.
Mat fantes ikke i mitt hode, men han dytta i meg..
Kom meg til en lege her oppe, høy CRP 189, medisina fra Storslett hadde ikke funka, ny penicillinkur, øya hadde blitt betente også nå. Men det gjorde visst ikke noe..
Fikk beskjed om å komme igjen på mandag/tirsdag for ny CRP. Tirsdag var den gått litt ned, men ikke mye. Ny kontroll hos men egen lege på fredag, han ville legge meg inn, men siden CRP'n hadde sunket litt, måtte jeg komme igjen på mandag/tirsdag.. Da var det en annen lege der, hun ville ha meg tilbake på fredag.. Makan til flyiing, jeg orka knapt nok stå på beina. Også skulle jeg gå innenfra leiligheten og ut i bilen, derfra inn på legesenteret..
Jeg gav opp... Men svigerinna mi, manet meg til legen på fredag.. hvorfor jeg hørte på henne, vet jeg ikke, men gikk med på det.. med en CRP på nærmere 300 bar det rett inn på akutten på Ahus..
Jeg var ikke mye med på hva som skjedde der de første dagene, annet en et smertehelvete jeg ikke trodde jeg skulle ha kjent maken til. Hva jeg fikk av medidiner, var parlgin forte og pinex major.. for å holde det verste borte, pluss å holde feberen nede..
Masse undersøkelser, gride ikke gå noe særlig, men kom meg på Wc selv...
Hadde med meg han "Sofus" over alt. (intravenøs væske).
Det bar på røntgen og CT, for de fant noen fortetninger på lungene mine..
Og biopsi av lungene.
Tett i øra, hørte ikke omtrent hva som ble sagt, orka ikke ha opp øya, de verka og klødde.
Fikk ikke puste. Gele i bein og armer, som dessuten var fryktelig vonde..
De skjønte heldigvis hva jeg prøvde å si, at alt kom samtididg...
De andre legene, fikk jeg spørsmålet om, hvor er det verst... herre men, alt var jo verst!
Så fredagen etter at jeg ble lagt inn, hvor ingen skjønte noe, eller kunne si hva det feilte meg sprang bomba..
Det første var at det IKKE var kreft! OJ! Det hadde jeg nekta å tro også, til det evt. hadde vært bevist at det var dette det hadde vært.
Neida, jeg hadde fått en fin diagnose jeg..Wegeners granulomatose. For interesserte finnes den sykdommen beskrevet her:
Etter at de fant ut dette, har det foreløpig bare gått en vei, oppover..
Fikk tre netter med medisiner intravenøst, våknet jeg den første morgenen.
Tørst som i en ørken, skulle prøve å nå vannflaska mi på nattbordet, som Arvid og Brit så snilt hadde satt på feil side kvelden før, nettopp for at jeg kun hadde litt krefter igjen på den venstre armen..
Lurte sterkt på om jeg greide snu meg, DET GIKK! OJ! Enn armen da? DEN også funka! Men fingra da, kom jeg til å miste flaska?? JEG GREIDE DET!
Snakk om respons på medisinene da, så happy! Sjangla ut på Wc, uten hjelp!
En dusj, meget etterlengtet dusj!
Så nå er det bare å trene seg opp til å bli så opp til det mest normale fremover. Skal ha cellegiftkurer og kortison i lang tid fremover. Blir sikkert noen bivirkninger og problemer ut av det også. Men de har jeg planer om å ta etterhvert. Og valgt å vite minst mulig om dem før de dukker opp.
Så dette ble tidenes ferie kan en trygt si, om ikke på den måten det helt var tenkt.
Og denne, den er returnert til butikken...
En kjempe takk til Oslo Caravan,
som har vært til DE grader samarbeidsvillige!
som har vært til DE grader samarbeidsvillige!
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar